trois mois en France

I dag er det tre måneder siden jeg kom til Frankrike! Wow, tiden går egentlig ganske fort. Tre måneder er jo tross alt nesten 100 dager, og da man ser det på den måten virker det ganske lenge. Men samtidig går tiden litt sakte, og jeg må ærlig si jeg savner mange der hjemme bare mer og mer. MEN...Som jeg har skrevet i tidligere innlegg, jeg går ikke rundt og er lei meg . BANK I BORDET! ..Og jeg har ikke grått heller. BANK I BORDET! Eneste at jeg felte noen gledestårer på bursdagen min, men jeg vil ikke si at gledestårer teller som gråting..


Jeg merker veldig godt hvem som virkelig er de gode vennene mine (i Norge) nå som jeg ikke er så tilgjengelig som jeg vanligvis var. De jeg har mest kontakt med - er heldigvis de jeg virkelig vil ha mest kontakt med og de jeg kommer til å treffe masse da jeg kommer hjem til Norge igjen. Det er godt å få "luket unna" falske vennskap og vennskap som man er usikre på, hvor personer oppfører seg mer eller mindre ustabilt. Rett og slett. Egentlig er jeg veldig glad for at det har blitt sånn óg, og jeg lider absolutt ikke på noen måte av denne "lukingen".

meg og Karin på bussen

Ellers...
Dagene går egentlig ganske fort (som jeg skrev over og har sagt tidligere), og hver dag etter middag tenker jeg "Oi, enda en dag har gått..".
Det er 3 uker igjen på skolen før juleferie fra 17.desember t.o.m 2.januar, og 11.januar er det kun 5 måneder til jeg er hjemme igjen! Føles fremdeles som en evighet til jeg skal hjem, men det her går jo fort! Jeg kan ikke legge skjul på at jeg gleder meg til jeg kommer hjem, men det betyr ikke på noen måte at jeg ikke nyter hver eneste dag, time og hvert eneste minutt her. For det gjør jeg virkelig! Jeg er så glad for all støtte jeg fikk før oppholdet og (ikke minst) som jeg får mens jeg nå er her. Både økonomisk og psykisk. Det går virkelig ikke an å takke alle dere fantastiske menneskene nok, og ikke vet jeg hvordan jeg skal få takket heller.

 ~

Sandwichen "Svensken" av

polarbrød, smør, ost og skinke

Fransken går bedre. Lettere å forstå og lettere med uttalelse, men selvfølgelig et stykke igjen til det blir perfekt! Jeg synes det er vanskelig å uttale " R " og endel av verbene sliter jeg fremdeles med! Hvert verb forandres jo fra infinitiv til hvert pronomen og igjen til hver tid. Vanskelig! Selv en engelsklærer på skolen sa til meg at hun valgte å bli engelsklærer fremfor fransklærer fordi hun (som er fransk) synes det var vanskelig med bla. verbbøyingen. Men er det helt krise og jeg ikke vet hvordan jeg skal uttale/skrive verbet så uttaler/skriver jeg det som infinitiv - for da klarer hvertfall folk å forstå. Også er det med la og le som brukes foran substantiv for å presisere at det er en bestemt ting (entall bestemtform). De veksles og brukes utifra om substantivet er hunkjønn (la) eller hankjønn (le), og jeg skal si at det til tider (les: så og si hele tiden) kan være vanskelig å vite hva som er hun- og hankjønn. Men da sier jeg det jeg tror det er - og er det feil så skjønner personen som regel hva som menes. Og forresten: GLEM at jeg sa matten var lett. Nå sitter jeg som et spørsmålstegn og skjønner ingenting..

JE NE COMRENDS RIEN !
(= jeg forstår ingenting!)

Neste onsdag (30.november) er første trimester over, og lærerne skal ha møte på skolen hvor karakterene settes. Jeg kan si jeg gruer meg litt, for jeg er temmelig redd vertsfamilien min kommer til å drepe meg pga. de dårlige karakterene. For ja, de er dårlige. (Om lærerne i det hele tatt setter karakter på meg?) Jeg snakket med de andre utvekslingsstudentene i dag som er på min skole, og de fortalte at de ikke fikk karakterer i det hele tatt. Så jeg håper jeg ikke får noen heller! FOR.. Selvom jeg skjønner hva læreren sier vi har i lekser - så gjør jeg de ikke (hvertfall ikke mesteparten). Fordi jeg ikke skjønner oppgavene! Utenom engelsk. Prøver har jeg heller ikke. Utenom engelsk her og. Fordi: 1.læreren gir meg ikke oppgavearket. 2. vanskelig å fortelle om ting som 1.verdenskrig, og reaksjoner i fysikk og kjemi på fransk! Men (!) så ble jeg fortalt da jeg søkte om utveksling at jeg måtte få mer enn 3 i hvert fag eller så kunne vi bli sendt hjem. Vel, områderepresentanten min sa at karakterer ikke er så farlig i begynnelsen, og helt ærlig tror jeg karakterene gjelder mer for de som drar til USA (som du fleste gjør) enn oss som er i land som Italia, Spania, Tyskland og Frankrike. Men, som mamma sa til meg, hvor lenge varer "begynnelsen"? Ja, det kan du si.... Dessuten har det også blitt sagt at vi vil få tre varselbrev om hjemsending før vi virkelig blir sendt hjem - og jeg har fått 0. 

Samtidig er jeg veldig emosjonell om dagen, og alle følelser blir så utrolig forsterket enn de normalt ville blitt. Små ting som vertsbrødrene kan si, for eksempel svare meg litt motbydelig hvis jeg ikke forstår, kan virkelig ødelegge resten av dagen min. Til tider kan jeg også være nervøs, altså ikke nervøs ovenfor mennesker, men ift. at jeg tenker at jeg ikke er bra nok for de her. At de forventer mer av meg og kanskje noe annet. Men jeg gjør jo så godt jeg kan, og synes ikke de burde forvente noe annet. For det er virkelig ingen som kan vite hvordan det er å være utvekslingsstudent i et ikke-engelsktalende land, uten å være i situasjonen selv. Folk kan selvfølgelig tenke seg til ting, men det blir så absolutt ikke det samme! Denne "nervøse" følelsen, eller hva jeg skal kalle den, blir forsterket da de til tider virker litt mindre blide enn vanlig, og at de stadig snakker om den forrige utvekslingsstudenten de hadde. Som bare var såå flink og DEN perfekte jenta.


Men får jeg varsel brev fra STS eller telefon fra områderepresentanten om noe problemer mellom meg og familien, hvor familien ikke har snakket med meg først, kommer jeg til å bli så utrolig sur, skuffet og lei meg at jeg ikke vet hva jeg gjør. (Ja, jeg har hørt om flere tilfeller av dette fra årets utvekslingsstudenter i Frankrike) Hvis de ikke kan ta opp problemer med meg istedenfor å ringe STS... Ja, da vurderer jeg gi opp, bytte familie eller dra hjem igjen. For som de sa til meg, de første dagene "har du problemer så snakk med oss, ikke ring STS". Gjør de ikke det samme tilbake vil jeg bli sykt skuffet!

Dagens français:
Alle snyter seg høyt og synlig til en hver tid! Noe av det mest ekle jeg vet om

deux mois en France

Som overskriften sier, i dag har jeg vært i Frankrike i to måneder!
Det går kjempe fort, og jeg trives bare bedre og bedre. Jeg har fått noen virkelig gode venner på skolen, og jeg gleder meg til å gå på skolen hver dag! Faktisk nå som vi har ferie også gleder jeg meg til skolen starter igjen. Og det er vel et godt tegn? Ikke det at jeg ikke trives i familien - for det gjør jeg! Jeg trives kjempe godt! ...Og det er veldig gøy å se hvor godt humør alle i familien blir da jeg snakker fransk til de.

Jeg er fremdeles venner med den første jentegjengen jeg tilbrakte tid med, men jeg har det mye bedre med de jentene (og guttene) jeg tilbringer til med nå!


Selv om det selvfølgelig er oppturer og nedturer i forhold til oppholdet og livet mitt her, så er alt supert! Jeg siterer, nok engang, til det områderepresentanten min sa: " Da du er her vil alle følelser bli forsterket: de positive tingene blir enda bedre, og de negative blir kanskje dårligere enn hva de i utgangspunktet er ". Og det er så sant!

Savner mange der hjemme, men fortsatt: jeg går ikke rundt og er lei meg eller depper over det! Dessuten er facebook og Skype to gode hjelpemidler for å holde kontakt med de hjemme, og jeg er veldig glad for deres eksistens!

Du vet du har fått gode venner (i Frankrike) når:
...de sovner på skulderen din på bussen på vei hjem fra skolen
...de sier de kommer til å savne deg i ferien
...de lurer på hva du gjorde i friminuttet da du ikke tilbrakte tid sammen med dem
...de spør hvorfor du ikke var i timen (ang. episoden fra innlegget "Just my lucky day")
...de spør om du vil smake på ting de har kjøpt i kiosken, selvom de i utgangspunktet har lite penger og lite av varen de kjøpte
...de inkluderer deg i alle samtaler og spør om dine synspunkter
...de lurer på hva ord betyr på norsk
...de spør deg om hjelp til engelsk leksene
...de tegner et hjerte på hånden din

un mois en France

I natt er det en måned siden jeg forlot Gardermoen flyplass, Oslo, Norge. En måned siden jeg dro fra mamma og pappa på flyplassen, og alle andre kjære og nære.


Denne måneden har gått veldig fort, men samtidig sakte. Den første uken var veldig fin med flotte folk fra hele verden, og jeg savner virkelig endel av disse menneskene. Men vi treffes igjen, det vet jeg.


Ukene hos vertsfamilien har også vært topp, og jeg trives veldig, veldig, veldig bra i denne familien! Jeg tror jeg har fått den beste vertsfamilien noen kan få. De dagene skolen ikke går så fint, så gleder jeg meg hele tiden til å komme tilbake til vertsfamilien. Til det trygge og kjente. Der jeg vet hvor jeg har personene og hvordan jeg skal forholde meg til dem.


Det er veldig rart å tenke på at det allerede har gått en måned. Som skrevet over; så har det gått overraskende fort, men samtidig sakte. Og den følelsen er veldig vanskelig å beskrive. Jeg savner mange hjemme, og noen utmerker seg selvfølgelig. Men jeg savner dem ikke slik at jeg gråter meg i søvn, eller går rundt og er lei meg.


Som områderepresentanten min sa i dag;
Dette året forsterker alle følelser. Da du er glad - er du virkelig glad, og da du er lei deg - er du virkelig lei deg. Og det merkes. Da jeg blir glad over ting, blir jeg så glad som aldri før. Merker veldig hvor mye folk der hjemme egentlig betyr for meg.

Oppsumering fra denne måneden:
Startet fantastisk. Deretter opp og ned på skolen og ift. venner der. Slik det er nå er alt mye mer stabilt og jeg trives på skolen og med de "nye" jentene. Jeg liker virkelig vertsfamilien min.