Just my lucky day! (2)

Tiden går så fort, og i dag er det allerede 5 måneder til hjemreise! Merker jeg virkelig må nyte den siste tiden her, men det har jeg jo prøvd å gjøre siden starten av året. Selvom det ikke hele tiden har vært så lett. Men jeg føler meg mer mentalt sterkere nå. Har mer selvtillit og klarer å "gi f#&n" om diverse småting, som jeg før kunne gå og uroe meg over i flere dager....og kanskje også uker. 

Jeg har fått brev fra mormor og bestefar i dag! Tomatsuppe + flere oppgaver! ...og jeg ble like glad som alltid! Tusen takk! Da blir det nok suppe til helgen :)




Så har jeg hatt en litt dårligere dag enn ellers igjen....

1. Læreren min i fysikk lurte på hvor leksene mine var og at hun ville ha dem inn. Jeg sa jeg ikke hadde gjort det, fordi jeg rett og slett ikke skjønte de. Hva mer kan de forvente enn at jeg hvertfall prøver? Er det umulig for meg å gjøre det...så må de kanskje prøve og respektere det? Hun ble rett og slett drit sur, og ropte at jeg sikkert måtte bruke flere år på å skjønne det. Jeg ble litt sånn....vet ikke hva jeg skal kalle det. Sjokkert over reaksjonen hennes? Mens de andre i klassen kalte henne for en b**ch.
Forresten...hva var poenget for meg å kjøpe den hvite fysikk-blusen, da vi enda ikke har brukt den etter at jeg kjøpte den? Irriterendes. Menmen.


2. Da fysikk- og biologitimene endelig var ferdig skulle vi hjem. Jeg åpnet vesken min allerede i klasserommet for å finne busskortet. Men....hvor i huleste var lommeboken min?! Jeg klarte ikke finne den noen steder i vesken og fikk skikkelig panikk! Der har jeg jo både bankkort, busskort, bilder osv. . (Tenker ikke på kontantene jeg har. Det er viktigere med bankkort og busskort!) Jeg tenker tilbake hvor jeg brukte den sist. Og ja...jeg var jo innom kiosken i forrige friminutt! Oi..da er den sikkert borte for godt, tenker jeg. Så Sophie og jeg løper ut, over veien og inn i kiosken. Da damen ser meg (selv med mye folk og lang kø) rekker hun lommeboken min til meg og smiler. Hun hadde åpnet den for å se hvem den tilhørte, og hun kjente meg straks igjen da jeg kom inn døren. Puuh, jeg var lettet. Takk for ærlige og snille mennesker! Innholdet var fremdeles det samme!


3. Etter at jeg fikk lommeboken min må jeg forte meg å komme til bussen. I høye heler var ikke det så enkelt, men jeg kom meg omsider frem. Bussen var nesten full av folk, men jeg fant venninnen min Karin og satte meg ved siden av henne. Stresset og sliten etter en lang dag, tenkte jeg å ta meg en slurk cola. Gjett hva? Jo, den hadde selvfølgelig blitt temmelig "shaka" etter løpingen inn i kiosken og videre til bussen. Så da jeg åpner den (den var uåpnet), spruter det cola over alt! Karin ler så hun griner, mens jeg prøver og spørre om hun har kleenex jeg kan tørke med! (ALLE har kleenex hele tiden. Utenom meg akkurat i dag.) Jeg får tørket men er ganske så seig på både hender og klær. Mens Karin ler og ler. Hun klarer ikke stoppe. Akkurat som den gangen jeg tryna foran skolen.


4. Så nå sitter jeg her....og venter på at det muligens skjer noe mer.. Man vet jo aldri.

Vel, jeg får hvertfall vennene mine til å le og riste litt på hodet av alle de klønete tingene jeg gjør.
Så det kommer da noe "fornuftig" ut av det.




Ellers er alt bare bra med meg! Jeg trives her fremdeles godt!

Dagens français:
Det finnes ingen "plinge-knapp" på bussen. Så skal du av må du reise deg opp i god tid og gå frem til sjåføren. Slik at han/hun skjønner at du skal av.